Vil forby leppefisk som lusespisere

På den ene siden kan vi glede oss over at bruken av kjemisk avlusing har vært dalende over flere år. Dette har flere årsaker, men en viktig faktor er at lakselusen holder på å utvikle resistens.

Skyhøy dødelighet

Mindre dumping av hydrogenperoksid i fjordene våre er godt nytt for reker, krill, hummeryngel og andre skalldyr. Dessverre har det foretrukne alternativet til kjemisk behandling, nemlig å la levende dyr fungere som mekaniske avlusere, en rekke problematiske sider.

Skyhøy dødelighet og det moralsk betenkelige i å «forbruke levende dyr som et verktøy» er noen av problemene. Men det stopper ikke der.

Tømmer områder for fisk

For Naturvernforbundets del er den største bekymringen at omfanget av kommersielt fiske etter bergnebb, berggylt, grønngylt og rødnebb har eksplodert de siste årene.

Det intensive fisket foregår langs land med teiner og ruser og praktisk talt tømmer områder for fisk. Slike plutselige drastiske endringer i én artsbestand vil sannsynligvis ha negative konsekvenser for hele økosystemet den er en del av.

Leppefisk er mat for torsk, sei og lyr samt en del sjøfugl. Forsvinner leppefisk på grunn av overfiske, forsvinner maten til de andre artene.

Taper biologisk mangfold

Samtidig vet vi at leppefisk beiter aktivt på bunnfloraen. Uten leppefisken vil man kunne oppleve en gjengroing og tap av biologisk mangfold likt det man ser på land der beitedyrene forsvinner.

I tillegg skal ikke all fanget leppefisk til et anlegg i nærheten; vi importerer 1 million leppefisk fra Sverige hvert år. Frakting av leppefisk over store avstander vil kunne bidra til genetiske endringer i lokale bestander og spredning av sykdommer.

Havforskningsinstituttet konkluderer i sin ferske rapport at «…dersom dagens praksis med bruk av villfanget leppefisk opprettholdes, må det forventes at uønskede hendelser som smittespredning og genetisk endring vil forekomme. I tillegg må det forventes uønskede effekter som følge av selve fisket etter leppefisk.»

Rådene komme for sent

Naturvernforbundet opplever at kommersielt fiske og oppdrett av rensefisk satt i gang uten nok forskning og konsekvensutredninger. I 2017 ble det fisket 25 millioner ville leppefisk, og det var ikke satt noen totalkvote; i praksis fritt frem.

I 2018 ble det endelig satt en totalkvote på 18 millioner, og nylig kom Havforskningsinstituttet med en anbefaling om maksmål for å sikre bestandene, men rådene kommer for sent og først etter at man begynner å se dramatiske konsekvenser.

Regelen må jo være at vi forsker først, og fisker etterpå når man vet hva bestandene tåler.

Sprer virus og sykdommer

Tallet på utsett av oppdrettet rognkjeks har nær doblet seg på to år, fra 16 millioner i 2016 til 31 millioner i 2018, og det viser seg at rognkjeksoppdrett heller ikke er uproblematisk. Høy tetthet av verter gir bedre vilkår for bakterier og virus som gir sykdom hos rognkjeks, og man har de siste årene sett at også den blir syk og dør i anleggene.

I tillegg var det dette med dyrevelferd. Leppefisk trenger å sove. Når den skal sove i sitt naturlige miljø, kiler den seg inn i fjellsprekker, mellom steiner eller i taren.

I en vanlig oppdrettsmerd finnes ingen skjulesteder, og fisken vil ikke ha noe sted å sove. Dette fører til søvnmangel og fisken blir svært stresset. Ved dårlig tilrettelegging i merdene vil mye av fisken dø i løpet av uker.

Øyenapping

Om leppefiskene derimot trives for godt og det begynner å bli mangel på lus, kan de begynne å ta for seg av øynene til laksen, såkalt «øyenapping». Rensefisk som skades under fangst får ofte dødelige infeksjoner og soppangrep i sårene.

Fisken kan også skades i merden av spyling, lusemiddel og andre driftsrutiner.

Stress og skader gjør at rensefiskene er svært utsatt for ulike sykdommer. Livet til en rensefisk blir uansett kort: En vill berggylt kan bli 25 år gammel, men som rensefisk overlever den maks en syklus – når laksen slaktes ut, slakter de ut rensefisken òg.

Naturvernforbundet krever et forbud mot denne miljøødeleggende og moralsk forkastelige praksisen. Lakselusproblemet vil alltid være der så lenge det drives oppdrett i åpne merder.

Det eneste logiske virkemiddelet er å redusere antall oppdrettslaks i fjordene våre – eller så må all norsk oppdrettsfisk inn i lukkede anlegg, slik at vi får en slutt på lus, rømming, utslipp av fôrrester, laksemøkk og kjemikalier. Og «rensefisken» får bli vanlig fisk igjen.

Rensefiskmetoden har begrenset holdbarhet

Ved optimale forhold for rensefisken er den veldig effektiv mot lus; det et funnet flere hundre lus i magen på ett individ. Metoden er i seg selv biologisk og uten bruk av kjemikalier eller medisiner, men den har en rekke svært negative effekter som gjør at metoden ikke er skalerbar til å dekke behovet til næringen.

I tillegg har metoden sannsynligvis begrenset holdbarhet mot lusas hurtige evolusjons-syklus; siste skrik er å ikle seg et nesten gjennomsiktig skall og bli usynlig for rensefisken.